Av LunaRestene av høstens første storm sloss mot solens svakt varmende stråler der vi nok en gang står på stasjonen. Det er 10 minutter igjen til avgang – snart må jeg se deg gå om bord i ”buss for tog” og bli borte for meg.
Jeg vil at disse få minuttene aldri skal ta slutt, at de skal vare evig. Glemt er vinden. Jeg enser ikke solen som blender meg. Alt som betyr noe, er du. Armene dine om meg. Duften av deg. Smilet ditt som stadig gjør meg litt ør. Stemmen din. Minnene om de ti siste dagene våre – glimt fra våre opplevelser gjennom høstferien. Denne dagen kom så alt for fort! Det er alltid sånn… plutselig er avskjeden der. Det gjør stadig mer og mer vondt. Jo mer glad jeg blir i deg, jo vondere er det å se deg dra.
Men mest av alt at det bare er snakk om dager, så er jeg på tur sørover. Jeg overlever. Noen kjappe dager fulle av lange dager på jobb, lese pensum, skrive oppgave, stelle hus og hjem. Fem netter alene… Jeg overlever.
Et siste kyss. Så er du borte. Du løfter hånden, vinker. Bussen er allerede i fart.”På gjensyn, min inderlig kjære,” hvisker jeg. Drar jakken sammen og går mot bilen. ”På gjensyn…”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar